I dag er det 16 år siden jeg fikk hjerneinfarkt. Da var det en tur på ‘andre sida’ før jeg ble sendt tilbake – var ikke ferdig her.
Jeg tenker på alt som har skjedd i verden og livet mitt siden den gang. På dem som ikke er her lenger. Min datter er borte. Mine foreldre er borte. Mine svigerforeldre. Min svigerinne. Og de andre. Jeg tenker på alle de fine menneskene som på ulike vis har kommet inn i livet mitt, og fortsatt er der. Det blir en del tanker om hva vi alle styrer med i hverdagen, alle utfordringer vi har, hva vi drømmer om, og hva som er viktig. Menneskene, relasjonene, er viktig. Tror ikke det betyr mye hva vi gjør eller oppnår ellers.
Så lurer jeg på hva var det var jeg ikke var ferdig med? Og når blir jeg ferdig?

Måtte denne dagen være en god dag for alle, uten unødvendige smerter og lidelser.
Og måtte menneskene i dag finne fred, i seg selv, og med hverandre.